Denne julikvelden var det Kristian som hadde tatt på seg det ærefulle oppdraget som vert for gutteklubben. Oppmøtet var som alltid sterkt: Marius, Knut, Aleksander, Hans Petter og Christoffer ankom med brede smil, tynn selvkontroll og vesentlig mer drikke enn det som på noen måte kunne regnes som forsvarlig.

Etter en aperitiff i solnedgangen – med Solo Stove som sprutet flammer som en hissig vulkan og ga hele nabolaget fritidsangst – ble det ropt «PIZZA!», og alle stimet inn. Der ventet det Kristian hadde brukt månedsvis på å perfeksjonere: pizza fra egen ovn. Og vi snakker ikke Grandiosa her, men ekte italiensk magi. Sprø bunn? Ja. Smak som kunne fått italienere til å gråte? Absolutt. Topping? Så raus og raffinert at det grenser til overgrep mot Oregano-loven.

Etter at alle hadde spist omtrent dobbelt sitt anbefalte kaloriinntak for uken – ledsaget av en kombinasjon av rødvin, øl og sviktende bordmanerer – kom Kristian svevende inn med verdens beste. Altså kaken. Ikke et overtramp, men faktisk navnet. Og det levde den opp til. Myk, søt, sprø, klissete – akkurat som gutteklubben selv.

Kvelden fortsatte, som alltid, med sjarmerende skravling, høy latter og godlynt mobbing rundt flammene. Når folk akkurat var mette nok til å ikke klare å reise seg, kom det: Kvissen. Tradisjon tro ble den gjennomført på et tidspunkt hvor dømmekraft og korttidshukommelse allerede hadde sagt god natt. Likevel ble det kåret vinnere – Hans Petter, Christoffer og Knut. Hvordan det skjedde er fortsatt et mysterium, men ingen gadd protestere høylytt nok til å endre noe.

Da klokken hadde tikket langt inn i neste døgn, og Solo Stove fortsatt glødet som om den prøvde å ringe inn helgen, tuslet de siste klubbmedlemmene hjem – mette, lykkelige og mildt dehydrert.

Neste gang blir det klubb uten klubbleder. Hvordan det kommer til å gå? Det vet vi ikke. Men vi kan allerede love at det ikke blir kjedelig.